LOGO.png
 
 

GÅ TIL "BLOGG/NYHETER" FOR SISTE OPPDATERINGER

 

OM

sp009f95.jpg
 
 

Orderudsaken

Orderud-saken, norsk drapssak, den kriminalsak i Norge som trolig har fått størst medieoppmerksomhet. 15. juli 1998 ble det funnet en ladning dynamitt under bilen til forsvarsministerens personlige sekretær, Anne Orderud Paust. 12. august oppdaget hennes mann, prosjektleder i Utenriksdepartementet Per Paust, at det var gjort forsøk på å tenne på en gassbeholder i oppgangen utenfor deres leilighet i Oslo. Saken ble offentlig kjent og vakte stor oppsikt. Ekteparet ble så flyttet til en hemmelig adresse av politiets overvåkingstjeneste (POT) før de deretter  tilbrakte noen måneder i USA. Da sikkerhetstjenesten mente truslene mot ekteparet ikke lenger var til stede, vendte ekteparet Paust tilbake til Norge i januar 1999. 6. mai 1999 dør Per Paust av kreft, etter et kort sykdomsforløp. Natt til 22. mai 1999 blir Anne Orderud Paust og hennes foreldre, Marie og Kristian Magnus Orderud, skutt og drept i foreldrenes bolig, kårboligen på Orderud gård i Sørum kommune i Akershus.

Politiet begynte sin granskning av kårboligen på Orderud gård, der ofrene ble funnet, 23. mai 1999 kl. 12.18. De tre ofrene var alle truffet av flere skudd, og alle var truffet med nakkeskudd. Skuddene mot nakken til Anne Orderud Paust og Kristian Magnus Orderud var avfyrt på mindre enn 5 centimeters avstand. Det var brukt minst to ulike våpen under drapene: revolver kaliber 38. og pistol kaliber 22.

Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød ble pågrepet og siktet for brudd på våpenloven 11. juni 1999. Deretter ble Per Kristian Orderud og Veronica Orderud pågrepet og siktet for overlagt drap eller medvirkning til overlagt drap 14. juni 1999. Samtidig ble siktelsen mot Kirkemo og Grønnerød utvidet til å omfatte det samme. De fire siktede satt så varetektsfengslet fram til Eidsivating lagmannsrett 29. november 1999 bestemte at de skulle løslates fra varetekt.

Politiet mente seg ferdig med etterforskningen av Orderud-saken 25. april 2000, og sendte sin innstilling til Oslo statsadvokatembeter. Statsadvokaten var imidlertid ikke fornøyd med etterforskningen, og sendte saken tilbake til politiet. Høyesteretts kjæremålsutvalg avgjorde 15. mai 2000 at Per Kristian Orderud ikke fikk dødsboet etter sine foreldre til privat skifte. Utvalget mente at straffesaken måtte avgjøres før arveoppgjøret kunne starte. Politiet mente seg for annen gang ferdig med etterforskningen 27. september 2000, og sendte på nytt saken til Oslo statsadvokatembeter. Den 30.10.2000 innstilte statsadvokatene Jørn Sigurd Maurud og Olav Helge Thue overfor Riksadvokaten på at trippeldrapssaken i kårboligen på Orderud gård skulle henlegges for Per Kristian Orderuds og Veronica Orderuds vedkommende – men at tiltale skulle tas ut mot Kristin Kirkemo Haukeland og Lars Grønnerød for å ha utført trippeldrapet. Riksadvokaten avgjorde 3. januar 2001 at alle de fire siktede skulle tiltales for medvirkning til overlagt drap.

Allerede samme dag som likene ble funnet gikk politimesteren på Lillestrøm ut i pressekonferanse og antydet at en tvist mellom Per Orderud og hans foreldre om hvem som eide gården, kunne være motiv for trippel-drapet. Samtidig sa politimesteren at det ikke var noe som tydet på at drapene hadde noe å gjøre med attentat-forsøkene mot ekteparet Paust året før. Påtalemyndigheten mente etter hvert at alle fire var involvert i drapssaken. Den dag i dag har ingen vært tiltalt for selve drapshandlingene. Slik sett er Orderud-saken uoppklart.

I Nes herredsrett i 2001 ble Grønnerød funnet skyldig i uaktsom medvirkning til overlagt drap, de andre i medvirkning til overlagt drap. I ankesaken for Eidsivating lagmannsrett i 2002 ble alle kjent skyldige i medvirkning til overlagt drap. Kirkemo Haukeland og Grønnerød ble dømt til henholdsvis 16 og 18 års ubetinget fengsel, mens ekteparet Orderud ble dømt til 21 års ubetinget fengsel.

Drapet på Anne Orderud Paust og hennes foreldre fikk en medieoppmerksomhet som ingen annen kriminalsak i Norges historie, med nesten daglig omtale i månedsvis etter drapene, og svært nærgående omtale av de siktede under fullt navn. Medieomtalen førte til debatt både om medias håndtering av saken og om politiets og forsvarernes lekkasjer til media.